Det har gått ett år. Et helt år siden sist jeg gikk inn i mørket, siden det begynte å gå nedover, siden jeg fylte nettene med alkohol og dagene med søvn. Ett år siden hvert våkne øyeblikk handlet om å prøve å føle noe, hva som helst, uten hell. Metodene ble dristigere og jeg ble sykere. Det hadde pågått mer eller mindre et år, i variert grad, men så smalt det. Jeg kunne ikke ta vare på meg selv uten hjelp.
Nå vekker radioen meg halv syv nesten hver dag. Jeg står opp, vasker meg, kler på meg og spiser frokost. Ofte får jeg jobbet litt med skolearbeid, brettet noen klær eller betalt noen regninger før jeg drar på skolen. Det er ikke vanskelig engang. Jeg gjør det med glede og blir kun liggende i senga om katten vil kose en halvtimes tid før jeg starter dagen. Nå er livet ganske på stell, som man sier. Hva nå?
Nå vekker radioen meg halv syv nesten hver dag. Jeg står opp, vasker meg, kler på meg og spiser frokost. Ofte får jeg jobbet litt med skolearbeid, brettet noen klær eller betalt noen regninger før jeg drar på skolen. Det er ikke vanskelig engang. Jeg gjør det med glede og blir kun liggende i senga om katten vil kose en halvtimes tid før jeg starter dagen. Nå er livet ganske på stell, som man sier. Hva nå?
Jeg er redd
Depresjonen og angsten tok meg da jeg var tretten, og det har vært en kamp siden. Nå som ting går oppover vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Hvordan er man frisk? Hvordan er man et friskt og voksent menneske? Jeg har fortsatt litt angst og noen dårlige dager, men det kommer jeg kanskje til å ha resten av livet. Det gjør ikke noe å ha litt angst når jeg vet hvordan jeg skal takle den. Det er mørket og tapet av kontroll som skremmer meg. Jeg er redd for at jeg i et uoppmerksomt øyeblikk skal snuble over kanten og bli tatt av depresjonen igjen. At alt jeg bygger opp rives ned og jeg må starte på nytt.
"Det føles så håpløst. Jeg klarer ikke lenger å se noen ende på sykdommen. Kroppen min er ikke fornøyd uansett hva jeg gjør. Om jeg spiser får den vondt, om jeg ikke spiser får den vondt, om jeg beveger meg får den vondt og om jeg ligger stille får den vondt.»
Dette er et utsnitt av en tekst jeg skrev 27. november 2017. Jeg er nå på den enden av sykdommen jeg da ikke klarte å se. Kroppen min er for det meste fornøyd og jeg spiser normalt. Det som henger igjen er slitenheten som minner meg om at det kan gå ned igjen om jeg ikke passer på. Det finnes mange selvhjelpsbøker om hvordan komme seg ut av depresjonen, men til tross for grundige søk på internett klarer jeg ikke finne noen som handler om tiden etterpå. Hva gjør man den første tiden etter psykdom? Finnes det bare syk og frisk, ikke noe midt i mellom? Jeg er jo midt i mellom. Hva skal jeg gjøre med meg? Jeg står her med diagnosen kronisk depresjon i hånda og lurer på hvilken vei jeg skal gå; den kjente eller den ukjente.
Jeg er redd
Depresjonen og angsten tok meg da jeg var tretten, og det har vært en kamp siden. Nå som ting går oppover vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Hvordan er man frisk? Hvordan er man et friskt og voksent menneske? Jeg har fortsatt litt angst og noen dårlige dager, men det kommer jeg kanskje til å ha resten av livet. Det gjør ikke noe å ha litt angst når jeg vet hvordan jeg skal takle den. Det er mørket og tapet av kontroll som skremmer meg. Jeg er redd for at jeg i et uoppmerksomt øyeblikk skal snuble over kanten og bli tatt av depresjonen igjen. At alt jeg bygger opp rives ned og jeg må starte på nytt.
"Det føles så håpløst. Jeg klarer ikke lenger å se noen ende på sykdommen. Kroppen min er ikke fornøyd uansett hva jeg gjør. Om jeg spiser får den vondt, om jeg ikke spiser får den vondt, om jeg beveger meg får den vondt og om jeg ligger stille får den vondt.»
Dette er et utsnitt av en tekst jeg skrev 27. november 2017. Jeg er nå på den enden av sykdommen jeg da ikke klarte å se. Kroppen min er for det meste fornøyd og jeg spiser normalt. Det som henger igjen er slitenheten som minner meg om at det kan gå ned igjen om jeg ikke passer på. Det finnes mange selvhjelpsbøker om hvordan komme seg ut av depresjonen, men til tross for grundige søk på internett klarer jeg ikke finne noen som handler om tiden etterpå. Hva gjør man den første tiden etter psykdom? Finnes det bare syk og frisk, ikke noe midt i mellom? Jeg er jo midt i mellom. Hva skal jeg gjøre med meg? Jeg står her med diagnosen kronisk depresjon i hånda og lurer på hvilken vei jeg skal gå; den kjente eller den ukjente.
Jeg er sterk
Vi går tilbake til 27. november i fjor igjen. Da skrev jeg videre at «i teorien vet jeg det er mulig å bli frisk, at jeg mest sannsynlig kommer til å bli frisk og få et fint liv etter dette. Det er bare det at noe mørkt henger over meg og forteller meg at dette er min skjebne. At jeg er dømt til å leve et ustabilt liv hvor hver dag er en kamp om å overleve og komme seg opp av senga eller få i meg det jeg trenger av mat og drikke. Jeg som er en så sterk person har blitt lagt i bakken av noe bare jeg kan se og føle. Det er en spøkelseskikkelse jeg har prøvd å tegne men som jeg aldri klarer å få til fremstå som skummel nok."
Det er til en viss grad depresjonen og angsten som har gjort meg til den sterke personen jeg ser meg selv som. Det har gitt meg muligheten til å overvinne noe og gjøre det jeg vil selv om jeg møter motstand. Jeg kan være ydmyk, feie mine egne problemer under teppet og si at andre har det mye verre og at jeg egentlig ikke har hatt det så ille. Det vil være å bagatellisere min største frykt og kampene jeg har vunnet. Jeg er ikke i tvil om at jeg vil klare å komme meg opp fra en fremtidig depresjon, det jeg er redd for er at jeg skal måtte gjøre det igjen og igjen. Samme prosedyre. Igjen og igjen, år etter år.
"Jeg bagatelliserer min egen sykdom og beskriver den som noe fint selv om det ødelegger meg fra innsiden. Jeg får dårlig samvittighet for at jeg kan la noe usynlig ødelegge meg når det er så mange ytre og håndfaste ting som kan ødelegge for mange andre. Det virker som om det ikke er noen grunn til at jeg er syk. Jeg bare er det. Jeg er syk og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å bli frisk.
Kjære depresjon og angst, vil du noen gang forlate meg? Om så ikke helt, vil du gi meg rom til å leve det livet jeg drømmer om? Eller vil du fortsette å hjemsøke meg, ta fra meg søvnen og frarøve meg glede og engasjement for alltid?"
Nå har jeg vært friskmeldt i en måned. Returbilletten til sykemelding ligger klar i tilfelle noe skjer. Til tross for frykten er jeg ved godt mot. Jeg må stole på at alt som har hjulpet meg dit jeg er i dag vil hjelpe meg videre. Om det er noe annet jeg skulle trenge i fremtiden vil jeg finne det da. Jeg skal være oppmerksom på hvordan jeg klarer å komme meg videre herfra. Det må være noe spesielt med dette mellomstadiet også. Kanskje jeg i fremtiden kan skrive den teksten jeg så gjerne skulle lest nå.
Vi går tilbake til 27. november i fjor igjen. Da skrev jeg videre at «i teorien vet jeg det er mulig å bli frisk, at jeg mest sannsynlig kommer til å bli frisk og få et fint liv etter dette. Det er bare det at noe mørkt henger over meg og forteller meg at dette er min skjebne. At jeg er dømt til å leve et ustabilt liv hvor hver dag er en kamp om å overleve og komme seg opp av senga eller få i meg det jeg trenger av mat og drikke. Jeg som er en så sterk person har blitt lagt i bakken av noe bare jeg kan se og føle. Det er en spøkelseskikkelse jeg har prøvd å tegne men som jeg aldri klarer å få til fremstå som skummel nok."
Det er til en viss grad depresjonen og angsten som har gjort meg til den sterke personen jeg ser meg selv som. Det har gitt meg muligheten til å overvinne noe og gjøre det jeg vil selv om jeg møter motstand. Jeg kan være ydmyk, feie mine egne problemer under teppet og si at andre har det mye verre og at jeg egentlig ikke har hatt det så ille. Det vil være å bagatellisere min største frykt og kampene jeg har vunnet. Jeg er ikke i tvil om at jeg vil klare å komme meg opp fra en fremtidig depresjon, det jeg er redd for er at jeg skal måtte gjøre det igjen og igjen. Samme prosedyre. Igjen og igjen, år etter år.
"Jeg bagatelliserer min egen sykdom og beskriver den som noe fint selv om det ødelegger meg fra innsiden. Jeg får dårlig samvittighet for at jeg kan la noe usynlig ødelegge meg når det er så mange ytre og håndfaste ting som kan ødelegge for mange andre. Det virker som om det ikke er noen grunn til at jeg er syk. Jeg bare er det. Jeg er syk og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å bli frisk.
Kjære depresjon og angst, vil du noen gang forlate meg? Om så ikke helt, vil du gi meg rom til å leve det livet jeg drømmer om? Eller vil du fortsette å hjemsøke meg, ta fra meg søvnen og frarøve meg glede og engasjement for alltid?"
Nå har jeg vært friskmeldt i en måned. Returbilletten til sykemelding ligger klar i tilfelle noe skjer. Til tross for frykten er jeg ved godt mot. Jeg må stole på at alt som har hjulpet meg dit jeg er i dag vil hjelpe meg videre. Om det er noe annet jeg skulle trenge i fremtiden vil jeg finne det da. Jeg skal være oppmerksom på hvordan jeg klarer å komme meg videre herfra. Det må være noe spesielt med dette mellomstadiet også. Kanskje jeg i fremtiden kan skrive den teksten jeg så gjerne skulle lest nå.
.jpg)
